I kjelleren til Ole Christan Damhaug på Flisa befinner det seg rene skihistorien, med både skier, staver, sko, skismurning og annet utstyr han har brukt gjennom en lang karrière. – De første hoppskiene fikk jeg i 1949 og brukte i et hopprenn i Søndre Land som 6-åring. Skiene var så lange og store, at jeg egentlig bare fulgte med skiene over hoppet, minnes Damhaug.
Ole Christian Damhaug har deltatt 17 ganger i Birken og 30 ganger i Vasaloppet. Det meste av utstyret han har brukt opp igjennom årene, er nå utstilt i kjelleren hjemme på Flisa.
– Jeg har blant annet en type ski vi kalte løypeski, de festet vi jern på og brukte de både som hoppski, slalåmski og langrennsski. De brukte jeg da jeg tok skieksamen på lærerskolen på Hamar i sin tid. Hoppskiene fra 1949 malte min bror Harald på undersiden, så de skulle gli bedre! Jeg har også flere typer gamle ski, som viser hva slags bindinger og sko som har blitt brukt opp igjennom årene, forteller Damhaug.
Trangenrennet i 1969 husker Damhaug spesielt.
– Dette året gikk jeg Trangenrennet med Splitkeinski og Rottefella bindinger. Under det løpet gikk skruene opp på bindingene under brua ved Nyåa, men da fikk jeg lånt skrujern av noen som stod ved veien, skrudde fast og fôr videre. Da jeg kom til Skjeppåsen datt hele bindingen av, men da fikk jeg låne ei ski av ei dame som stod ved hytta. Så da kom jeg i mål med ei kort og ei lang ski! Dama stod ved mål også, så hun fikk igjen skia si etterpå, ler Damhaug.
Veddemål førte til deltagelse i Vasaloppet
Ole Christian Damhaug sin første deltagelse i Vasaloppet var i 1981.
– Jeg var tidlig ute med glassfiberski, så da jeg gikk Vasaloppet første gangen, var det på Madshus glassfiberski kjøpt på matbutikken til Gundersen på Teten. Min tidligere lærerkollega, Stein Vidar Ophus, var en god skiløper. Mange herfra gikk Vasaloppet på slutten av 70-tallet, mens jeg gikk Trangenrennet (som han gikk 10 ganger). En kveld spurte Stein Vidar meg om ikke jeg også skulle bli med på Vasaloppet, og jeg sa ja på en forutsetning: «hvis du ikke slår meg med mer enn 20 minutter i årets Trangenrenn». Han slo meg med 12 minutter, og da var det gjort! smiler Damhaug.
Det skulle bli totalt 30 deltagelser i Vasaloppet.
– Jeg ble tidlig lagleder for alle som deltok fra Solør, og ordnet med transport og overnattinger i mange år. Den 30. og siste turen gikk jeg i 2016 og brukte 12 timer, 26 minutter og 30 sekunder. Etter det følte jeg at jeg hadde gjort mitt, da jeg ikke var så godt trent lenger. Jeg er nummer 931 av de løperne som har gått 30 ganger eller mer, og nummer 15 i Norge. Det er jeg litt stolt av, sier Damhaug.
32 kuldegrader ved start
Noen av de 30 turene fra Sälen til Mora, som er 90 kilometer langt, husker Damhaug bedre enn andre.
– I 1987 var det 32,5 kuldegrader da vi kom til Sälen, og 29 grader da løpet startet! Det var ingen kuldegrense, så vi kledde på oss finlandshette, 3 par underlag under skidressen og var egentlig godt kledd. Underveis i løpet var det 32 grader på det kaldeste, men «bare» 18 grader da vi kom i mål i Mora, så da gikk vi nesten i shorts, ler han.
Men det var ikke den verste turen.
– Nei, den verste turen var noen år senere – i regnvær. Det er det aller verste, da du går med våte bein i lang tid. Du får nesten det vi kaller «skyttergravsbein» da du går i vann og sørpe. Jeg husker da jeg kom til Oxberg som er 61 kilometer fra start, der gikk jeg inn i ei «sjukvårdshytte». Der ble jeg tatt godt i mot, det var fyr på peisen, massasjebenk, rene sokker og kaffe, så jeg hadde nesten ikke lyst til å gå videre! Jeg var der inne i 15-20 minutter og kom ut igjen som et nytt menneske, humrer Damhaug.
Har vært en mosjonist
I 1990 ble Vasaloppet avlyst for første og eneste gang.
– Grunnet føreforholdene, det var nesten ikke snø, så ble Vasaloppet avlyst dette året. Det var i 1991 jeg gikk mitt første Birkebeinerrenn, jeg måtte liksom gå et langt løp i året. Det til slutt 17 ganger jeg var med på Birken. Da jeg hadde gått 10 ganger, ble jeg intervjuet av media og ble da spurt om jeg hadde hatt noe mål med turen. Jeg svarte da at målet mitt var å fullføre på dårligere tid enn maksimaltiden, og det klarte jeg jo! Det skjønte ikke journalisten helt, men han tok det etter hvert. Det klarte jeg faktisk hvert eneste renn, så det er også noe jeg er stolt av. Jeg er jo ingen stor skiløper, jeg er mer en mosjonist, sier Damhaug.
Til sykehus med startnummeret på!
Merket har Ole Christian Damhaug klart én gang i Vasaloppet.
– Ja, jeg har klart merket én gang! Det året var det sønnavind, og det snødde mye. Vinnertida ble på langt over 5 timer, så da fikk de beste smake på det vi opplevde mange ganger: løypene var ødelagt og det lille som var av spor var trege spor. Selv om det ikke var noe mål for meg å klare merket hvert år, så var det jo moro og klare det en gang da. Jeg hadde de beste resultatene mine rundt 1990 og jeg mener at jeg klarte merket i 1991. I starten gikk jeg på rundt 7 timer, og min beste plassering er nummer 3003 hvis jeg ikke husker feil, forteller han.
Vasaloppet skulle gjennomføres uansett, det var aldri noe tema å kaste inn håndkleet grunnet sjukdom.
– Nei, jeg startet flere ganger med sjukdom i kroppen. En gang ble jeg kjørt med ambulanse til sjukehuset i Elverum rett fra start, og kom inn med startnummer på! Ellers kom jeg stort sett oppegående i mål, frisk og rask, avslutter Ole Christian Damhaug.
